Følg Vibro

SPOTLIGHT

(UT)DANNELSEN

h
Foto av Masa Paunov

 

3.klasse på videregående var et hardt år og karakterpresset overstyrte hodet mitt. Jeg var mer opptatt av å få bli skolert til å få gode karakter enn å bli dannet. Dette helt til jeg forstod viktigheten av dannelsen i utdannelsen.

 

Hver gang jeg nevner Henrik Ibsen til ungdommer ruller de med øynene og forteller meg hvor grusomt det var å lære om “Et dukkehjem” på skolen og hvordan de sov seg gjennom timene. Jeg pleide å være en av de som tenkte at norsk litteraturhistorie var et pes og stress. Hva skulle man egentlig med det i livet? Mye.

Høsten 2012 var et hardt semester for meg, og tanken på å ha særemne i norsk økte stressnivået flere hakk opp. Jeg gikk bort til læreren min som en misfornøyd og bortskjemt elev, og sa at jeg ikke visste hva jeg skulle skrive om. Motivasjonsnivået hadde nådd bunnen. Snill som han var inspirerte han fram en problemstilling, han foreslo at jeg skulle sammenligne kvinnesynet i “Et dukkehjem” av Henrik Ibsen og “Forrådt” av Amalie skram. Før du nå ruller med øynene og tenker at dette er kjedelig, gi meg én sjanse til å fortelle videre.

 

Som en ung samfunnsdebattant i dag, forstår jeg enda bedre betydningen av litteraturen som en viktig premissleverandør i samfunnsdebatten. Forfatterne ønsket, og ønsker, å gjengi samtidens virkelighet og gjøre slutt på tabuer. Det som er interessant for mitt vedkommende, og flere jeg kjenner, er hvordan 1800-tallets forfattere over 100 år senere har dannet unge mennesker. Jeg gikk fra å se på norskfaget som en byrde til å anerkjenne dens betydning i min egen dannelse.

Jeg begynte å leve meg inn i historiens kjerne, nemlig det å kjenne på det å bli forrådt.

Men tilbake til historien. Jeg dro til biblioteket og lånte “Et dukkehjem” og “Forrådt” irritert over at dette skulle stjele tiden min fremover. Helt til den ikke gjorde det lengre. Jeg startet med Amalie Skram sin bok. Historien omhandler en 17 år gammel jente, Aurora, som blir giftet bort til en eldre mann uten å ha fått noen som helst form for informasjon fra hennes mor om seksuelt samvær. Jeg begynte å leve meg inn i historiens kjerne, nemlig det å kjenne på det å bli forrådt. Det å få innblikk i denne 17-årings vonde møte med ekteskapet skapte en bitter ettersmak. For her satt jeg som 18-åring fri fra slike erfaringer og priviligert.

Videre ble jeg oppslukt av dobbeltmoralen som historien kritiserer. For 17 år gamle Aurora eksisterte det forventninger fra samfunnet om at hun måtte være en dydig ung pike som var jomfru, mens det var greit at hennes ektefelle hadde en fortid med å ha seksuelt samvær med prostituerte. For det er nettopp denne dobbeltmoralen som reduserer jenter og kvinner til en jomfruhinne. Skrams oppgjør med ukulturen er fortsatt aktuell. Dessverre.

 

Foto av Harvir Kaur

Jeg ble ferdig med boka etter to dager med mange tårer og refleksjoner. Boken dannet min bevissthet og prinsipielle standpunkt mot dobbeltmoralen som eksisterte på 1800-tallet. Det var et sterkt spark i magen da jeg ganske raskt forstod at den samme dobbeltmoralen eksisterte i min tid. Det var så et slæpp i ansiktet da enkelte begynte å pålegge meg de samme forventningene om at kvinner må være dydige og rene for mannen, mens mannen må få ha lov til å få utløp for sin seksuelle frustrasjon. Han var fortsatt ikke “skitten”. Skrams bok har på mange måter avverget et passivt aksept av denne dobbeltmoralen ved at jeg var bevisst denne uretten. Smaken av å føle seg forrådt er som å ha alt for mye salt i maten, den er sur.

Etter “Forrådt” satt jeg meg ned med “Et dukkehjem” av Ibsen. Hvis “Forrådt” kunne påvirke meg så mye, var jeg spent på “Et dukkehjem”. I stykket er Nora er gift med Helmer, en mann som med samfunnets samtykke objektiverer henne til en fugl som kvitrer søte ord. Nora innser etterhvert hvordan hun har blitt objektivert til en dukke i hennes dukkehjem med hennes dukkebarn. Hun velger å forlate tilværelsen sin for å selvrealiseres, for å finne seg selv. Det å se hvordan hennes karakter ble redusert til den kvitrende fuglen når hun hadde et potensial til å være enda mer, og at hun faktisk ble bevisst sin egen tilværelse for å så gripe inn, gjorde meg bevisst flere av livets lekser som jeg senere skulle oppleve. Av “Et dukkehjem” kan man utlede at ufrivillig objektivisering reduserer menneskets potensial til oppriktig livsutfoldelse på urettferdig vis.

Jeg ble bevisst kravene som ble rettet mot meg som en ung kvinne. Av andre ble jeg fortalt at jeg måtte kle og oppføre meg på en bestemt måte, slik at jeg var en god nok kvinne med en god moral. Jeg måtte være stille og ydmyk eller kaste av meg hijaben, som jeg brukte før, for å være nok. For dem var det irrelevant hva jeg ville. Og om jeg ikke hadde hatt en ord for det, altså objektivering, hadde jeg kanskje ubevisst gått med på at dette er noe jeg som ung kvinne må tåle og akseptere.

 

Til syvende og sist kan man si alt om de kjedelige norsktimene, men om man legger fra seg karakterpresset og ser på budskapet til tekstene man blir oppfordret til å sette seg grundig inn i, vil man finne mange skatter av livserfaringer. Litteratur er dannende. I mange tilfeller er den en livredning og klarer å veilede gjennom livets rotete kart. Den kan også være førende for hvilke prinsipielle standpunkter du kan stå for, og hva du overhode ikke kan støtte. Karakteren jeg fikk har ikke like stor betydning for den lærdommen jeg den dag i dag sitter igjen med. Og dette er dannelsen i utdannelsen.

 

 

VIBRO MAG har det redaksjonelle ansvaret for sakenes presseetiske grunnlag, men meningene som uttrykkes er knyttet til produsentens/ journalistens egne oppfatninger og opplevelser. Vi ønsker å være en plattform for alle som ønsker å uttrykke seg, og står derfor ikke nødvendigvis bak alle utsagn.

Linn Nikkerud

JOURNALIST

Jusstudent som er samfunnsengasjert. Halvt norsk og halvt marokkaner. Opptatt av jus, feminisme, litteratur, antirasisme og religion.

23 år, lwfn1@hotmail.com

Relaterte saker

se alle