Følg Vibro

WHATS UP SOCIETY?

UREDDE DAMER: FITTE I KUNSTEN

h

Bildet over er fra Dani Lessnaus Extimité. Mikrokameraer gir oss tilgang til intime øyeblikk mellom Dani og hennes elskere. Kameraene er plassert i vaginaen hennes.

Kjønnsperfeksjon; alt skal være symmetrisk, ribbet for hår eller stylet i en vakker ansats. Luktfritt. Trangt, vått og varmt. Kjønnet vårt blir formet i mannens bilde parallelt med at vi insisterende skriker etter rettigheter på barrikadene, og knuser glasstak i arbeidslivet tåkefyrstene fornekter at er der.

 

Vulvaen er som regel ikke klar og villig til å penetreres 24/7, ikke er vaginaen et tillegg til kvinnen heller, det er en del av henne. Og hennes til å råde over i all sin menneskelige prakt.

Fitta er nytelse. Fødsel. Gørr i strømmer. Den lille død.

I de senere år har flere kunstnere forsøkt å tilnærme seg dette skampålagte kjønnet. Gjøre narr av mystisismen og puritanismen. Men kanskje først og fremst skape et realt oppvaskemøte der man konstant blir konfrontert med kjønnets form. Usensurert.

 

South of the wall

The geat wall of vagina er en omreisende utstilling under fanen “Changing female body image through art.” Bildet er hentet fra verkets hjemmeside.

400 kvinner mellom 17 og 76 år har latt kunstner Jamie McCartney ta avstøpninger av kjønnet sitt. På nettsiden til verket kan vi lese: “For 400 woman their privates have gone public…”

Dette har resultert i en 9 meter lang vegg  med understellet til alt fra transkvinner og -menn, identiske tvillinger, nybakte mødre og bestemødre. McCartney starter alltid med å ta direkte avstøpninger av kroppene han jobber med, for å ha en så korrekt base for studiet av kroppen han jobber med som mulig. Noe som betyr at du får det som er der, og ikke hva kunstneren tror er der. Manipulasjon ved å fremheve trekk ved kroppen har han gjort i andre arbeid, men ikke veggen med vaginaer.

Her er det kjønnslepper i alle fasonger som ser så tilstede ut (selv i sin kalde hvite gipsform som på et vis også virker å “rydde opp” og forskjønne) at man kan senke skuldrene litt. Føle seg som del av et formfult søsterskap. Bli nysgjerrig og ville finne frem speilet og bli kjent med sin egen.

Et poeng som slår imot oss er at denne mannen nok har sett flere vaginaer enn de fleste kvinner gjør i løpet av sitt liv. Hva sammenlignet de tusenvis av kvinnene som fikk utført intimkirurgi seg med? Den postfaktualistiske pornoen? Klippet, vokset og polert?

Utstillingen har sin egen nettbutikk. Her selges mobil-covere med vaginaer, et sett til å ta avstøpning av sin egen vagina og en bok der man kan fargelegge tissekoner i alle former og fasonger.

Om det gjør narr av prosjektet eller forsøker å fremme det humoristiske aspektet er uklart.

Også her i landet har vi kunstnere som Kaisa Augusta Hansen som i skrivende stund jobber med kjønnsuttrykk i sin kunst. Hun skaper bokstavelig talt et rom for samtale om kjønn. En tre meter høy vagina som leder inn til et rom der hun åpner for samtale om kjønnspolitikk.

 

Interseksjonell feminisme

Hva er bakgrunnen til prosjektet? Kan du beskrive ideen for meg?

Det er flere faktorer som har formet prosjektet. Da jeg var liten vokste jeg opp med mamma, hun forsørget og oppdro meg alene. Mamma har alltid oppfordret meg til å være kritisk og stille spørsmål, så på mange måter kan man vel si at jeg fikk en normkritisk oppdragelse. Da jeg var liten så jeg samfunnet via en strevende alenemors perspektiv, det var nok startskuddet til at jeg ble opptatt av likestilling da jeg var gammel nok til å skjønne hva det innebar.

I tillegg har jeg gjennom livet hatt nære relasjoner til folk som har måttet kjempe for rettigheter jeg har tatt forgitt at jeg har. Det er rettigheter som går på å få bestemme over egen kropp, retten til å elske den man vil, og retten til å være den man er, uten frykt for sjikane og i verstefall vold. I tillegg har jeg som dame, i likhet med tusenvis av andre kvinner blitt utsatt for seksuell trakassering i mindre alvorlig, og alvorlig grad. Da jeg forstod at mine opplevelser var langt fra unike oppdaget jeg et samfunnsproblem vi som samfunn har alt for lite fokus på å gjøre noe med. I lys av dette fant jeg feminismen. I jungelen av feminisme ble jeg frustrert over hvor lite man snakket om kjønnsmangfold utover det binære, og om de trange kjønnsrollene mange av oss føler oss begrenset i, også menn. Derfor ble interseksjonell-feminisme der jeg fant meg hjemme.

 

“Her håper jeg å få inn et uenighetsfelleskap, for å unngå et ekkokammer

 

Det virker kanskje paradoksalt når alt dette er sagt, at jeg lager en tre meter høy fitte når jeg er opptatt av interseksjonaliet. Tanken er helt enkelt (og pompøst nok) at vi skal inn dit vi alle kommer fra- før sosiokulturelle betingelser formet oss. Der ønsker jeg å skape et rom hvor de offentlige stemmene som på en eller annen måte har uttalt eller handlet på en måte som påvirker/påvirket kjønnsmangfoldet og likestillingsdebatten. Her håper jeg å få inn et uenighetsfelleskap, for å unngå et ekkokammer. For meg virker det som vi sitter på to ulike gjerder. Et gjerde består av de av oss som mener at kjønn er et «naturlig fenomen». At kjønnet ditt helt enkelt avgjøres av hvilket kjønnsorgan du er født med, og at kjønnsidentiteten din underbygges bevisst og ubevisst av samfunnets forventninger til kjønn. I tillegg at kjønn er binært, altså mann og kvinne. På den andre siden av gjerdet sitter de av oss som mener kjønn bestemmes av flere faktorer, juridisk kjønn, kroppslig kjønn, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet.

     

Foto: Sigrun Hasselgård Bøe. Bildene er av Kaisa Augusta Hansen med sitt verk. Verket skapes nå i andre materialer.

I noen tilfeller samsvarer alle de nevnte faktorene til et kjønn, f.eks, kvinne, i andre tilfeller varierer de. I noen av tilfellene hvor de varierer vil kanskje personen identifisere seg som trans, queer, fluid, osv. Det de fleste er enig i er at kjønnsrollene er begrensende for mange av oss.

Den offentlige debatten er blitt vanvittig tilspisset, noen hevder å bli utsatt for no-platforming og munnkurv. Jeg håper å få inn et bredt repertoar av stemmer som er opptatt av likestilling og kjønnsmangfold på den ene eller andre måten. Risken her er jo at jeg blir en slags nyttig idiot, som i verstefall sprer uttalelser som egger opp til mer hat og steile fronter. Inne i fitta skal det serveres et måltid. Under den første testen spiste vi reker, hva det blir under åpningen har jeg ikke bestemt meg for enda. Det er mye arbeid som enda gjenstår, for eksempel presentasjonen av uenighetsfelleskapet. Om publikum skal få se dokumentasjonen av det, eller om noe skal foregå live, det er jeg ikke helt sikker på enda. Jeg må jo også se om noen i det hele tatt ønsker å bidra!

 

Har du blitt inspirert av andre kunstverk, eller kunstnere som bruker kjønn som virkemiddel?

Absolutt! Jeg har alltid vært veldig inspirert av Björk, som jeg opplever uttrykker kjønn veldig kreativt og i grenseland til sci-fi. I musikkvideoene hennes opplever jeg kjønnsuttrykkene hennes som utenomjordiske og kanskje litt kjønnsløse samtidig som de er veldig tilstede. Haha, det var knotete forklart, men jeg mangler rett og slett ord for å beskrive Björks kreativitet når det kommer til kjønn. I tillegg er jeg veldig inspirert av Judy Chicagos «The dinner party». Jeg husker jeg så den i en episode av National galleriet da den gikk på NRK. Og ikke minst Wenche Mühleisens performancer, what a queen! Mühleisen opplever jeg jobbet kompromissløst og uredd. Jeg beundrer virkelig arbeidene hennes. I det siste har jeg vært veldig fascinert av Cezinando og Silvana Imam. Slik jeg ser det sprenger de grensene for hvordan man kan drive med hip hop, i et miljø som tidligere har vært veldig dominert av menn og et heteronormativt fokus med dårlig kvinnesyn. Jeg digger det og står ofte å danser alene til låtene deres mens jeg jobber. Sweet!

 

Flyktige øyeblikk

Kaisas lekenhet og politiske snert er inspirerende. Bildet fra prosjektet hennes fører tankene videre til en annen kunstners prosjekt, et som lar oss innta et ganske utradisjonelt perspektiv: mikrokameraer festet i kunstneren Dani Lessnaus vagina skaper bildene som inngår i verket “Extimité”.

Hun lager egne små kameraer som skal fange det som Dazed Magazine kaller “would be fleeting moments”. Eksponeringstiden på mellom 1-1,5 minutt krever at både hun og objektet (elskeren) står så stille som mulig. Den intense intimiteten kommer til syne og resultatet er vakre, kontrastfylte bilder som grunnet konteksten kan tolkes som sårbar åpenhet, men også som trygt, erotisk, og mektig.

 

Mer fra Dani Lessnaus Extimité:

 

 

VIBRO MAG har det redaksjonelle ansvaret for sakenes presseetiske grunnlag, men meningene som uttrykkes er knyttet til produsentens/ journalistens egne oppfatninger og opplevelser. Vi ønsker å være en plattform for alle som ønsker å uttrykke seg, og står derfor ikke nødvendigvis bak alle utsagn.

Lisbeth Mangen

JOURNALIST

Sjonglerer arbeid på musikkfestivaler med reising, kunst og skriving. Vil gjerne skrive om akkurat dét: musikk, kunst og det gode liv.

28 år, lisbethmangen@gmail.com

Relaterte saker

se alle