Følg Vibro

WHATS UP SOCIETY?

NOEN ER GODE – MENS ANDRE HAR HJERTER AV IS

h

Fotografier av Maria Paula Ablen

 

Det er en kald høstdag og bladene faller sakte i lufta nedover fra de høye trærne, jeg vender meg til siden og midt i St.Halvardsgate befinner det seg en iøynefallende, høy og dyster bygning. I denne bygningen er det over et titalls eldre og yngre kvinner, noen med sine menn, andre alene, som søker etter et sted å skygge fra kulden.  Jeg hadde ankommet akuttovernatting stedet for fattige tilreisende, og her var jeg for å høre deres historier.

 

 

«Det er vanskelig, veldig vanskelig» sier damen sittende foran meg. Hun sukker høyt, ser seg rundt i rommet og leter etter sitt neste ord.  De andre kvinnene nikker i enighet.

Vi sitter i et møterom midt i gangen av de lyserosa korridorene, 4 kvinner foran meg. De alle hadde forlatt vanskelige fortider i håp om en bedre fremtid, men mye av vanskelighetene hadde de brakt med seg videre fra Romania.

«Jeg kom hit fordi jeg vil sørge økonomisk for familien min» fortsetter hun. «Men jeg har ingen hjelpende inntekt, jeg tigger men får ikke mye for det»

 

 

Når du ender opp uten et levested og finner deg selv i en situasjon hvor du er kategorisert som hjemløs, er det vanskelig å føle seg som en del av samfunnet. Som et medmenneske. Det er nesten som om du faller gjennom dype sprekker som det er nærmest umulig å skrape seg selv ut av, og før du vet ordet av det har du ikke blitt noe mer enn en del av en statistikk.

«På gata har vi blitt spyttet på» forteller de. «Vi har blitt sparket bakfra, slått og havnet i flere farlige situasjoner. Vi føler oss aldri trygge på gata»

Når butikkene stenger, dørene blir låst og gatelysene kommer på er det en annen type stemning som feller byen. Da er det ingenting igjen enn mørke og en følelse av engstelighet, for disse kvinnene vet aldri hva morgendagen vil bringe og utenfor disse veggene på dette hjemmet vet de aldri hva som venter dem.

 

 

«Tiltakene var verre før» forteller Bianca, tolk og medarbeider på St. Halvardshjemmet. «Tidligere når vi holdt til i Gamlebyen kirke så hadde vi ikke dusj og det var bare to toaletter for 50 damer. Nå har vi fått oss dusj, flere toaletter og mer varme. Men noen ganger er det ikke plass til alle og da må vi kjøre et lodd-trekk».

Den midlertidige tryggheten man kan få på et sted som dette er heller aldri garantert, og på tider som dette når kulden øker og vinteren er på vei stiger utfordringene for disse kvinnene enda mer.

 

 

«Jeg har sovet ute på vinteren før» sier en annen dame på andre siden av bordet idet hun drar lua nedover mot øynene sine. «Jeg fikk nyreproblemer og min mann måtte passe på meg mens jeg sov».

 

       

 

Å være hjemløs er å ikke bare å mangle et tak over hodet eller en seng å sove i, det er å mangle nyttige ressurser og daglige behov som mange av oss tar for gitt.  I en sånn situasjon som disse kvinnene er i, så lever man for å unngå å dø, istedenfor å leve for å leve.

Likevel var det en håpefull sorg som fylte møterommet vi alle satt i idet de delte sine historier, bekymringer og tanker over et par kjeks og kopper med kaffe. En sorg for alt som hadde vært, men et håp for alt som kunne bli.

 

«Hva tenker dere for fremtiden?» spurte jeg videre. «Hvor vil dere gå hen herfra?»

«Jeg vil møte familien min igjen, jeg hadde dratt tilbake i morgen om jeg hadde pengene» svarer hun ene. «Jeg ønsker å få meg jobb» svarer de to andre. «Jeg tenker ikke så mye på meg selv, for jeg skal dø snart. Jeg ønsker et bra liv for mine barn og barnebarn» svarer hun siste.

«Anser dere Norge som et kaldt eller varmt samfunn?» var mitt siste spørsmål.

«Både og. Noen er gode og prøver å hjelpe – mens andre har hjerter av is».

Årsakene til at folk befinner seg i denne situasjonen er mange, og varierer fra person til person. Noen av dem kan inkludere mangel på ansettelse eller økonomiske problemer, mentale lidelser eller rusmisbruk. For andre kan det gjelde en flukt fra tidligere liv.

Uansett årsak er det viktig å huske at alle ikke er like heldige når de vokser opp, ikke alle har de samme forutsetningene i livet – dette kunne vært hvem som helst, dette kunne vært deg.

 

 

VIBRO MAG har det redaksjonelle ansvaret for sakenes presseetiske grunnlag, men meningene som uttrykkes er knyttet til produsentens/ journalistens egne oppfatninger og opplevelser. Vi ønsker å være en plattform for alle som ønsker å uttrykke seg, og står derfor ikke nødvendigvis bak alle utsagn.

Nasra Mohammed

JOURNALIST

Engasjert i alt fra menneskerettigheter til musikk, film og popkultur. Ønsker å gi et større innblikk i Oslo og Oslo-folket enn det mainstream media gjør.

19 år, Nasramohammed1@hotmail.com

Relaterte saker

se alle