Følg Vibro

WHATS UP SOCIETY?

MARERITTET I ISTANBUL

h

 

Denne saken er andre del av Zakarias historie, første del kan du lese her.

 

I Istanbul jobbet jeg 12 timer i døgnet for 36 lire, det tilsvarer ca. 9 dollar. 

Jeg delte et lite rom med fire andre gutter.  De kom fra nesten samme bakgrunn som meg, alle unge, syriske menn. Jeg fikk en slags transportjobb med tilsvarende elendig lønn og arbeidstimer. Det var vanskelig å spare opp penger, men jeg holdt ut i seks måneder. Da hadde jeg spart opp nok penger til å kunne tenke fremover. Se mot Hellas og nye muligheter for en trygg tilværelse. Men jeg visste lite om reisen, annet enn at man kunne finne en smugler på facebook. Det var ikke spesielt vanskelig å finne smuglere, men de kom med ulike priser. Disse prisene ble satt etter hvor trygg ruten var. Altså var prisene satt opp etter en risikovurdering, hvis man hadde en del penger kunne man reise tryggere. Selv var jeg ikke i en så heldig posisjon.

 

Jeg forhandlet med smugleren min, og kom frem til en pris og et møtested. Allerede dagen etter, i Izmir var jeg klar for avreise. Jeg følte en ny optimisme. Jeg skulle vekk fra det harde livet i Tyrkia. Jeg hadde egentlig ikke reflektert spesielt mye over farene på reisen før, jeg hadde hørt at folk druknet på veien over med båt, men jeg tok med den lille kofferten min likevel. Vi var en gruppe på cirka 50 mennesker som dukket opp på møtestedet smugleren hadde angitt, vi snek oss rundt i nattens mørke som om vi var tyver. Han og noen andre kjørte oss til et forlatt hus og fortalte oss at vi skulle vente der til senere. Da skulle vi gå mot havet.

Da tiden for å se båten vi skulle bruke for å komme oss over til Hellas kom, ble vi redde alle sammen. For der sto det en båt som umulig kunne være ment til å kunne ta mer enn tretti personer, og vi var jo femti, blant oss mange kvinner og barn. Alle sto og så på det jeg vil kalt “dødsbåten” og forsto at vi ikke kunne diskutere oss frem til noen annen løsning. Vi kunne ikke motsette oss dette fordi alle smuglerne var både bevæpnet og aggressive.

 

 

Alle holdt munn unntatt en gammel mann. Han ville slettes ikke inn i denne dødsfellen. Smugleren så på ham med et smil. Han skjøt en gang mot himmelen, og fortalte den gamle mannen at resten av oss sikkert ville bli glade for en person mindre på båten. Han truet med å drepe ham. Den gamle mannen begynte å gråte, og gikk tilbake til de andre. Rundt midnatt gikk alle ombord i båten, som bevegde seg ut på vannet en kjølig februarnatt. Drivstoffet holdt, noe vi hadde hørt at slettes ikke gjaldt alle som gikk ombord i disse båtene. Regne begynte å falle, og etterhvert sluttet motoren å fungere som den skulle.

Vi var omtrent halvveis på ferden når naturkreftene tok noen kraftige tak i båten, og både kvinnene og barna ombord begynte å gråte og skrike. Ved min gud vil jeg ikke tilbake til det øyeblikket. Jeg ønsker ikke å se tilbake og huske opplevelsen av det. Når det sto på sitt verste så jeg for meg hvordan vi kom til å falle i vannet, men jeg klarte på en eller annen måte å holde hodet kaldt.

Jeg lette etter en løsning på problemet, og det fant jeg: Jeg kom på at jeg hadde lagret nummeret til den greske kystvakten, jeg sjekket etter dekning, og forsøkte deretter å ta kontakt med dem. Jeg var den eneste personen på båten som kunne litt engelsk, så jeg registrerte en lydmelding der jeg klarte å gien omtrentlig plassering av båten. Det skulle gå en halvtime til der hvor alle satt og så sitt siste øyeblikk nærme seg. Men så var det noe annet som nærmet seg: Et digert skip fra den greske kystvakten. De reddet oss ut av båten, og med lettelse kunne jeg se for meg en fremtid.

Vi ankoml øyen Metelini. Der var det en helt mengde med flyktninger. De stelte oss opp på en linje til politikontoret, der skulle vi fremvise dokumenter som skulle tillate oss å dra videre til Athen. Ettersom jeg var en av de få som kunne fungere som en tolk mellom syrisk og engelsk hjalp jeg til så godt jeg kunne. Det var rett og slett for få tolker, så derfor var jeg igjen i tre dager for å hjelpe. Dette gjorde at jeg akkurat gikk glipp av en mulighet til å ta meg over til Makedonia. Denme grensen ble stengt dagen før jeg kunne avslutte den frivillige jobben som tolk. De som var igjen på øya begynte å prate om en rute som gikk direkte til Athen, og jeg fikk omsider papirene som var nødvendig for å dra dit fra politiet.

Jeg dro videre, på veien mot Athen. Politiet forsøkte å stoppe meg, og sa det ikke var noe poeng i å fortsette flukten ettersom grensen var stengt. Men jeg ville ikke gi opp og valgte å fortsette. Jeg ante ikke hva jeg ville ende opp med der, men jeg nektet å tro på politiet. 

 

Fortsettelsen kan du lese i løpet av kort tid, link til del tre vil bli lagt ut her.

 

 

 

Zakaria Al Ali

Zakaria Al Ali

Jeg heter Zakaria. Jeg er 24 år og jeg kommer fra Syria. Jeg har vært i Norge ca. 8 måneder og jeg ønsker å fortsette studiene mine i psykologi. Jeg kunne ikke fullføre psykologistudiene i hjemlandet. Da jeg  flyktet fra Syria hadde jeg nettopp fullført videregående skole og var registrert på universitetet, men på grunn av krigen forlot jeg mitt land. Forhåpentligvis vil jeg få muligheten til å fortsette psykologistudiene fremover. Jeg elsker å lære språk, fordi jeg tror den viktigste tingen med å bo i et nytt land er å lære deres språk. Språket er som en nøkkel til å leve bedre, og å få venner og å være stabil.

24 år, zakria.al.ali.43@gmail.com

Relaterte saker

se alle