Følg Vibro

WHATS UP SOCIETY?

HVORDAN DET FØLES Å VÆRE EN FLYKTNING

h
Foto av Marcus Bleasdale

 

Vår planet, jorden, er rik, velsignet med ressurser, vid og fargerik. Den er skapt for å være passende for alle av dens innbyggere. Likevel, gjør egoisme og arrogansen av noen mektige, og uansvarligheten av andre, det utrygt, urettferdig, ulikt og ut av balanse. Gjennom menneskeskapte politiske grenser bor folk I forskjellige nasjoner med varierende livsstandarder. Denne urettferdige fordelingen av ressurser er tydelig og åpenbar når man ser at dyr som kjæledyr i noen land har alle slags rettigheter, mens det samtidig, i andre deler av planeten, finnes barn som ikke har noe å spise. I et øyeblikk, tilbringer en lykkelig familie ferien i en utrolig park, mens langt unna, ligger en familie fanget i et bombevrak mens det i bygningen  står et foreldreløst barn og roper etter hjelp.  Vi er blant en gruppe uprivilegerte ofre av urettferdigheter av verdens politiske systemer som har opplevd livets sure sider. Vi er kalt flyktninger.

 


Hver av oss hadde en gang et trygt hjem, vi var varmet av kjærlighet og omringet kjære og nære. Vi hadde et miljø vi var godt knyttet til. Ingen av oss ønsket å forlate stedet ved vår barndoms omgivelser og minner ligger. Ingenting er som hjemme, stedet man først bodde i, eller åpnet sine øyner for første gang. Det er ikke enkelt å forlate sine kjære familiemedlemmer og venner uten å være sikker på om de er trygge eller man noengang kommer til å se dem igjen. Det føles aldri godt å se livets tårn som man har bygget på i hele sitt liv, rase sammen på sekunder. Men til slutt snudde vi ryggen til det fordi det som var rettet mot oss ville å koste oss vår friheter og liv.

 

Man kan ikke tåle å være kolonisert av et et-manns-styre hvor grunnloven, lovbestemmelse, og rettferdighet er dypt begravet. Ingen ønsker å bli torturert eller begravet levende fordi han eller hun har bedt om sine grunnleggende menneske- og borgerrettigheter. Folk blir tvangsrekruttert til en livstid i militæret med veldig lav lønn. Vi kommer fra et land som ikke har sett et politisk valg i mer enn et kvart århundre.

Vi er kvinner og barn fra en krigssone der hvor våres hus og hjerter er skillt uvillig slik at andre grupper kan nytte seg. Vi er folket som er sett på som statløse langt unna våre mødres land. Vi er barna som har gått mile vis uten noen familie med seg. De som har møtt marerittet av å være vitne til at deres foreldre blir drept foran dem. Spedbarn som ble født i disse vanskelighetene vet ikke engang om det grunnleggende, og ofte tatt for gitte, som familieliv, kjærlighet og støtte. Dette er ment til å være og føles.

Vi forlot landene våres for å redde den siste skatten vi har, livene våres. Vi rømte for å unngå å ende opp med livstid i et fangehull eller fengsel uten å ha begått et lovbrudd og uten en rettslig prosess. Vi rømte for å nekte slaveri og for å finne rettferdighet. Vi rømte for å puste inn frihetens luft, som vi ikke visste mye om. Å rømme var ikke et valg, men en tvunget avgjørelse.

 

Jeg håper at du forstår at når jeg sier å rømme mener jeg man at man må snike seg gjennom gjærer og metalltråd. Noen må risikere å bli siktet av en skyt-og-drep politikk på grensene. Uansett, klarte vi oss og overlevde og startet en ferd på mange kilometer med håp og usikkerhet om hva som var i vente. Trist er det at noen måtte betale prisen med sitt liv på veien.

Det meste av tiden er det en farlig vandring fylt med usikkerhet og fare. Mangel på penger og dokumenter gjør det vanskeligere. Man blir ofre av smuglere, pirater og menneskehandlere. Da kan man ende opp som vare i det sorte markedet eller i slaveri. Man kan hverken beskytte seg selv eller ha noen som beskytter dine rettigheter som et menneske. Det avhenger av skjebnen og hell om hva som skjer videre. Om du kommer gjennom i live er det det beste utfallet man kan forvente seg. Det er her hvor du er behandlet som et dyr. Man blir banket, voldtatt, solgt og byttet for penger. Mange har mistet sine organer på brutale og umenneskelige måter på veien. De har blitt forlatt for å dø og kroppene deres er dessverre herjet av ville dyr. Vi reiser tettpakket i kjøretøyer uten mat eller drikke i brennende sollys i ørkenen. Vi risikerer livene våres når vi reiser i utrygge fiske båter. Vi fortsetter å gå, vitende om at vi ikke har noe valg enn å risikere å dø fordi alternativet om å vende tilbake ikke er mindre farlig. Vi har sett dager hvor vi har hatet livene våres og ønsket å dø. Vi har opplevd den mørke siden av å være menneske.

 

Endelig, kom vi frem vår skjebnes land. Vi kom frem i live når mange av de reisende med oss ikke nådde fram. Vi har ennå funksjonshemmede folk med oss, og noen veldig syke og traumatiserte. Vi er fysisk og mentalt utslitt. Vi holder fortsatt med oss våre dårlige minner og historier. Etter alt dette er vi modige nok til å starte på nytt. Jeg mener vi burde være stolte av oss selv for å ha kommet gjennom alle disse vanskelighetene. Ja, vi er usedvanlige, veldig fast bestemte og modige folk.

Dessverre var ikke kampen vår over. Likevel måtte vi gå gjennom en lang vei som er asylprossessen mens vi ventet i flere måneder. Noen av oss tilbrakte ventetiden i telt, og noen av oss i midlertidige delte hus. Det var en forekomst da spedbarn og eldre blant oss døde på grunn av ekstrem kulde. Livet fortsatte da vi ble overført fra et flyktningsted til et annet mens vi ventet en lang kjedelig og smertefull rettslig prosedyre.

 

 

Så når vi endelig var bosatt, lærte vi at alt må starte fra null. Vi må bygge oss opp i et nytt miljø. Språkbegrensninger og kulturell sjokk er blant de første utfordringene vi står overfor. Vi er most mellom to kulturer. Det kreves mye tålmodighet og beslutsomhet fra oss for å begrense gapet vi opplever. Det er som å bli født på nytt. Å bli født igjen når man allerede har skapt sin personlighet og holdning er som å omforme tørket keramikk. Jeg føler at det er en livslang prosess for en voksen flyktning, og det kan bety en identitetskrise for yngre som må møte mange utfordrende forandringer gjennom livet. Vi sliter med å glemme og slette våre dårlige minner. Vi må lære å leve med vår lengsel etter vårt elskede hjemland og våre kjære som sto igjen. Vi føler oss noen ganger som om vi er som en gren av et tre som reiser med elva. Som tilbringer sitt liv ved å drømme om å gå tilbake til sitt opprinnelige tre. Vi kan føle oss usikre i forhold til om vi gjør ting på den riktige måten, fordi det vi vet er anskaffet/opplært ikke instinktivt. Til slutt får alt dette oss til å føle oss mindre dyktige. Vi har hatt endeløs byrde, og vi fortsetter å ha mange andre problemer. Å være en flyktning er svært krevende, krevende i tid, energi, toleranse, tålmodighet, utholdenhet og mer.

 

Så vær så snill og innse at vi ikke immigrerte for å få noe annet enn vår frihet og verdier som mennesker. I tilfelle vi ikke klarer å lage en god start, er det fordi vi ikke var ment å begynne her. Hvis vi ikke klarer å løpe så fort som de som hadde vært i gang lengre, må du forstå at føttene ikke er vant til løpebanen. Hvis vi ikke kunne stå like rett som vi skulle, skyldes det arrene i ryggen. Husk at vi fremdeles strever i et nytt fortau og miljø, letende etter veiledning og innbydende ansikter og støtte. Vi er sikre ut av vår erfaring at tid helbreder alt.

 

 

VIBRO MAG har det redaksjonelle ansvaret for sakenes presseetiske grunnlag, men meningene som uttrykkes er knyttet til produsentens/ journalistens egne oppfatninger og opplevelser. Vi ønsker å være en plattform for alle som ønsker å uttrykke seg, og står derfor ikke nødvendigvis bak alle utsagn.

Leila Khaled

JOURNALIST I ASYLPROSJEKT

I am from Asmara, Eritrea. I am a pharmacist but I am also interested in journalism and writing. I have lived for one and a half year in Norway. As a new person, I am interested in writing about cultural difference and my perspectives as a refugee. Working with VIBRO helped me to get introduced with Norwegian media and improve my Norwegian skills. My dream is to bring people closer in harmony through words and contribute to the world peace and stability.

Relaterte saker

se alle