Følg Vibro

WHATS UP SOCIETY?

FREMTIDENS FRITIDSKLUBB

h
Illustrasjoner av Maria Paula Ablen

 

Året er 2070. Skoleklokka ringer, endelig er skolen ferdig. Hun løper ut i skolegården for å møte vennene sine, og de bestemmer seg for å dra på fritidsklubben i dag også. De løper glade til bussholdeplassen og ser den hvite fritidsbussen komme svevende. På bussen sitter det allerede masse ungdommer som gleder seg, og bussen stopper på flere steder på vei til klubben. For hvert stopper fyller bussen seg opp mer og mer. Klubben er et populært sted der alle ungdommene drar. Når de går av bussen ser hun ungdommer i kø til heisen og hun får øye på at venninnene allerede har stilt seg i kø, de vinker til henne med et stort smil. Hun løper bort til dem, og sniker seg inn i køen der de står. Køen går raskt fremover, og venninnegjengen rekker så vidt å fortelle om skoledagen før det er deres tur i heisen. Heisen så mer ut som et hamsterrør laget av glass enn en heis, og det kilte i hele kroppen når den gikk oppover. Fritidsklubben var såpass høyt oppe at man kunne se hele byen allerede halvveis.

 

Når de kommer inn blir de møtt av et titalls roboter, lysende vegger, og et gulv som lager neonfotspor etter alle som har gått der de siste 30 sekundene. Med tanke på alle som drar på fritidsklubben hver dag skulle man tro det ble trangt, men klubben er såpass stor at man ikke merker hvor mange folk det egentlig er der. Hun begynner å tenke på da bestemoren hennes fortalte om fritidsklubben hun dro til da hun var ung. Bestemoren var ungdom i 2016, og da hadde fritidsklubben kun bestått av ett rom for hver ting. Ett ballrom, ett danserom, ett spillrom og ett datarom. Bygningene var også ofte gamle og slitt, og maten de fikk var usunn, slafsete og kostet ofte penger. Hun kan virkelig ikke skjønne hvordan de faktisk overlevde!

 

Nå som hun begynte å tenke på mat, kjente hun plutselig at hun var fryktelig sulten, så de gikk inn til kantina og stelte seg ved hver sin skjerm. Her kunne man bestille matretter fra hele verden! Hun syntes virkelig synd på bestemoren sin som ikke hadde denne muligheten. Til tross for det store utvalget de har, taster hun inn spaghetti med vanlig kjøttsaus fordi hun ikke kunne se for seg noe annet akkurat nå. Hun som sitter ved siden av henne ser bort og sukker og ler over valget mens hun selv blir servert sushi. Mens de sitter og spiser snakker de om gossip og hva de skal gjøre i den kommende helgen. De ler og koser seg mens det svever små lamper rundt dem i alle forskjellige farger.

De bestemmer seg så for å gå til en av de fem ballhallene som finnes. Hun ser inn i de andre hallene på vei til deres og ser på hva folk spiller. Noen spiller fotball og andre spiller tennis eller håndball. På veien går de også forbi spillrommene der flere ungdommer løper rundt med blant annet VR-briller. Hun spør de andre hva de har lyst til å spille, og de endte opp med å velge basket. Hun velger så basket på skjermen ved døra, og plutselig ser de at det dannes en lysende basketbane på gulvet. De skifter til baskettøy som de har i egne skap og begynner å spille. Midt under kampen merker de plutselig at banen skifter til en fotballbane. Det er de teite, barnslige guttene som alltid skal tulle. Guttene løper leende ut, og en av jentene går bort og endrer tilbake til basketballbane.

Plutselig kommer en av robotene inn og sier at alle skal samles i samlingssalen. Det er på tide med en konkurranse! De ser på klokka og oppdager at de har spilt i nesten to timer allerede! De forter seg å skru av projektoren som lyser opp banen, og løper inn i garderobene. Der har de automatiske vaskeanlegg som gjør at de blir rene på 1, 2, 3. Når de sitter i samlingssalen sammen med flere enn hundre andre ungdommer kommer lederen av klubben og introduserer dagens konkurranse. Det er konkurranser hver dag. I dag skal det være dansekonkurranse! Hele vennegjengen elsker å danse så de jubler av glede! Det dukker opp en 3D-skjerm foran dem som kommer lysende opp fra gulvet. De velger å melde seg på sammen som en gruppe. Bak samlingssalen har klubben et av de største kostymelageret i byen. Her finner de antrekk som matcher og de drar for å øve på en koreografi.

 

På danserommet er det stemmestyrt musikkanlegg og lysanlegg. Musikkanlegget begynner å spille med en gang, hun roper “lyden opp 10 hakk” og lyden settes opp. De begynner å danse fritt, også her er gulvet slik at det lyser der man tråkker, så det dannes masse kule fotspor mens de alle hopper rundt. De danser og tuller lenge, men klarer til slutt å finne en heftig koreografi ut av improvisasjonen. Klokka er nå seks og det er på tide å starte konkurransen. Det er masse flinke folk, både folk som danser alene, og flere i grupper. Hennes gruppe ender opp på 4 plass, og de er kjempefornøyde.

 

Plutselig ringer den gjennomsiktige touch-telefonen hennes, og sier at det er moren hennes som ringer. Hun svarer, og moren spør om det er lenge til hun er hjemme. Hun ser at klokka allerede er halv ni, og er glad for at hun ikke bor langt unna. “Er hjemme om 15 min” svarer hun, og legger på. Hun går bort til de andre, sier hadet og går bort til utgangen, scanner fingeren sin og døra åpner seg. Hun går inn og dørene lukker seg etter henne. Heldigvis går ikke heisene ned like fort som heisene opp, så hun senkes ned i en behagelig fart, men fort nok til at det ikke tar hele kvelden. Når hun ser utover byen som lyser opp tenker hun på hvor glad hun er for å få oppleve verden slik den er i dag.

 

Klokka har blitt 23.30, og hun ligger i senga. Puta former seg rundt hodet hennes, og hun ligger og tenker på hvor vellykket dagen har vært, og gleder seg allerede som et lite barn til i morgen når hun får dra tilbake.

 

 

 

VIBRO MAG har det redaksjonelle ansvaret for sakenes presseetiske grunnlag, men meningene som uttrykkes er knyttet til produsentens/ journalistens egne oppfatninger og opplevelser. Vi ønsker å være en plattform for alle som ønsker å uttrykke seg, og står derfor ikke nødvendigvis bak alle utsagn.

Lone Kira

FILMTEAM

Jeg går på F21 i Oslo og startet som journalist i VIBRO, men gikk senere over til filmteamet i magasinet. På fritiden pleier jeg å synge, og jeg er veldig glad i være med familie og venner. Det jeg ønsker å oppnå i livet er å hjelpe noen som trenger det mer enn meg selv

17 år, lonekira@live.no

Relaterte saker

se alle