Følg Vibro

WHATS UP SOCIETY?

FARVEL SYRIA. FLUKTEN BEGYNNER

 

Jeg så ikke min mor uten tårer i øynene fra jeg tok avgjørelsen om å flykte, til jeg dro. Hun ville ikke la meg forlate huset på en god stund. Hun var sikker på at det ville være siste gangen hun så meg. Kvinner hun kjente hadde mistet sine gutter da de dro avsted. De ble flyktninger eller forsvant helt. De ble arrestert, eller de ble drept.

 

En hel generasjon syrere har blitt ødelagt. Min generasjon. Barn vokser opp uten voksne i livet sitt. Uten utdannelse. Uten foreldre.

De har ikke et hjem. De blir født i telt midt i en katastrofe de ikke har skyld i selv.

Men hvem bærer skylden for elendigheten? Og hva har vi gjort for å fortjene dette?
Det har jeg ikke svarene på.

Helvete startet i 2011.
Det er ikke slik at vi levde helt bra før krigen heller, men det var greit nok.
Selv i dag, etter nesten syv år, kan jeg ikke svare på om opposisjonen eller regimet har en legitim grunn eller rett til å yte den volden de gjør mot landet vårt.

Jeg tenker at det handler om grådighet.

 

Resultatet  i dag er at femhundretusen er døde, to millioner såret, og kostnadene grunnet ødeleggelsene i landet har oversteget 37 millioner dollar.

I 2012 var jeg veldig glad fordi jeg ble ferdig med videregående, og jeg så frem til psykologistudier. Jeg drømte om en fremtid som psykolog, men situasjonen i hjembyen min ble raskt så alvorlig og farlig at utdannelse ble uaktuelt.

Vi måtte forlate Aleppo og dra til et tryggere sted.
Vi valgte å dra til Damaskus, som er den syriske hovedstaden. På det tidspunktet var det faktisk det tryggeste stedet i Syria

Men tilværelsen var ikke god der heller. Min far som er eldre ble syk av alt stresset. Og denne byen var jo ikke vår. Vi hadde ikke et eget hus og måtte leie, men boligpriser som var veldig høye, og gjorde hverdagen tøff. Å få endene til å møtes var vanskelig.

Etter en stund registrerte jeg meg likevel optimistisk som student ved det lokale universitetet, og skulle til å begynne på utdannelsen. Jeg begynte å jobbe for et filmselskap også, og jobbet som produksjonsassistent med film i to år. Vi lette etter locations og jeg gjorde noe scenografi. Alt føltes som om det nok skulle gå bra, men min optimisme møtte motstand. Gleden varte ikke lenge. Jeg nådde nemlig den alderen der man antar at menn skal verve seg til militærtjeneste.

 

Zakaria på filmsettet til Min far, min mor, meg og deg. En syrisk film han jobbet med.

 

Papirløs

Da satt jeg igjen med to alternativer. Det første var å verve meg til regimets militære, men da ville jeg mest sannsynlig ikke få noe relevant militær trening og dø relativt fort. Det andre valget var å flykte. Å reise fra Syria.

Jeg var ikke den eneste unge mannen som ble konfrontert med dette “valget”.
Og jeg vet min mor led mer under dette enn jeg selv gjorde.

Jeg så ikke min mor uten tårer i øynene fra jeg tok avgjørelsen om å flykte, til jeg dro. Hun ville ikke la meg forlate huset på en god stund. Hun var sikker på at det ville være siste gangen hun så meg. Kvinner hun kjente hadde mistet sine gutter da de dro avsted. De ble flyktninger eller forsvant helt. De ble arrestert, eller de ble drept.

Men jeg bestemte meg for å begi meg ut i det ukjente. Jeg hadde ikke pass, og det kunne jeg ikke søke om å få heller fordi det da ville bli åpenbart at jeg skulle forlate landet. Jeg ble dermed tvunget til å ta ruten gjennom Tyrkia som papirløs.

Jeg pakket sammen en liten koffert og lurte på hva man skal pakke til en fremtid man ikke kan forestille seg hvordan blir?

 

Kontrollposter og smuglere på facebook

Hver by har kontrollposter ved grenene i ulike deler av byen som jeg måtte forbi. Sa folk at de skulle nord, ville de vanligvis mistenke at de skulle flykte og arrestere de. Men fordi jeg er fra Aleppo som også er i nord gikk det greit fordi jeg sa jeg skulle til foreldrene mine, og at jeg var student i Damaskus.

Så jeg slapp forbi den strenge militære kontrollposten “Al qutifa”, der de stanser absolutt alle busser og biler og spør hvor de skal. Selv barn slipper ikke unna. Men jeg var heldig.


Etter en krevende reise ut av Damaskus kom jeg meg til grensen til Tyrkia. Der ble jeg sittende fast med andre flyktninger.


Vi bodde i skogene i  to dager uten mat og vann, og vi kunne ikke nærme oss grensen fordi militæret på den tyrkiske grensen skjøt mot alle som nærmet seg. Unnskyldningen til  at de som skjøt var at vi kunne være terrorister.

Smuglerne (som jeg hadde fått kontakt med gjennom facebook) ba oss bla op mer penger, eller bli sittende fast på grensen. Da var jo det valget enkelt. Jeg betalte det de forlangte av penger og vi kom oss inn med en alternativ rute.

Så sto jeg der, da. I Istanbuls gater. Uten en krone til mat eller husly. Ingen spesiell utdannelse eller arbeidstrening. Jeg bodde på gaten i to dager mens jeg lette etter arbeid. Uten pass er det nærmest umulig å få seg lovlig arbeid. Dette visste enkelte å benytte seg av.

Jeg søkte etter jobb, så jeg i det minste kunne få meg noe å spise. Og jeg fikk faktisk jobb på en fabrikk der jeg lagde kjøkkenkniver.

Men de varte ikke så lenge før jeg som mange andre unge papirløse ble drevet inn i jobb som ligner slavearbeid.

 

Denne saken er første del av Zakarias historie, du kan lese videre på historien her.

 

 

VIBRO MAG har det redaksjonelle ansvaret for sakenes presseetiske grunnlag, men meningene som uttrykkes er knyttet til produsentens/ journalistens egne oppfatninger og opplevelser. Vi ønsker å være en plattform for alle som ønsker å uttrykke seg, og står derfor ikke nødvendigvis bak alle utsagn.

 

Zakaria Al Ali

Zakaria Al Ali

Jeg heter Zakaria. Jeg er 24 år og jeg kommer fra Syria. Jeg har vært i Norge ca. 8 måneder og jeg ønsker å fortsette studiene mine i psykologi. Jeg kunne ikke fullføre psykologistudiene i hjemlandet. Da jeg  flyktet fra Syria hadde jeg nettopp fullført videregående skole og var registrert på universitetet, men på grunn av krigen forlot jeg mitt land. Forhåpentligvis vil jeg få muligheten til å fortsette psykologistudiene fremover. Jeg elsker å lære språk, fordi jeg tror den viktigste tingen med å bo i et nytt land er å lære deres språk. Språket er som en nøkkel til å leve bedre, og å få venner og å være stabil.

24 år, zakria.al.ali.43@gmail.com

Relaterte saker

se alle