Følg Vibro

WHATS UP SOCIETY?

EN UHØRT REALITET 1.0

h
Bilder av Sara Barzinje

 

Det var en solfylt og spennende dag. Jeg holdt pappa hardt i hendene og gikk nedover skolegården. Endelig var jeg stor nok til min første skoledag, endelig skulle den beste tiden av barndommen starte. Men det gikk ikke lang tid før jeg følte meg sviktet. Entusiasmen ble heller til søvnløse kvelder og krevende omgivelser. Jeg skrek ut min fortvilelse og sårbarhet, men til ingen nytte. Hvor var den trygge skolehverdagen man snakket om?


Kampen mot mobbing har alltid vært en av mine hjertesaker. Først og fremst fordi jeg selv har vært utsatt. Mine barndomsår var ikke som for folk flest. Skolehverdagen var veldig tøff, og stadig ble jeg fortalt at jeg var annerledes. Mine interesser og min væremåte var ikke forenelig med omgivelsene – jeg fikk konsekvenser for å være meg selv. Til tross for at jeg var den utsatte så var det jeg som fikk skylden. Ikke nødvendigvis bare fra mobberne selv, men også fra skolens side. Gang på gang ble jeg fortalt at problemet lå i meg, jeg var ikke sosial nok, jeg var ikke modig nok, og jeg tok ikke nok ansvar. Etterhvert begynte jeg å tvile på meg selv. Det var lite vits å ta et oppgjør ettersom jeg var alene om det. Denne tanken endret seg straks saken om Odin ble offentliggjort.

 

Mars 2014 tok en 13 år gammel gutt selvmord på grunn av mobbing. En kort tid etter delte moren historien hans med resten av Norge i boken Odin – en mors kamp for sin sønn. Hun tror sønnens død var et desperat forsøk og et rop om hjelp. Hun forteller hvordan han gjentatte ganger ble sviktet fra skolens side. Det var Odin som fikk de største konsekvensene, og situasjonen hans ble aldri bedre før det ble for seint. Hendelsen satte spor i meg. Det ble et grusom og hjerteskjærende utfall. Hvorfor skulle det ende slik for en vakker og enestående guttunge? Det var rett og slett en skamfull håndtering fra de involverte. Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at mobbing var et sterkt utbredt og omfattende problem. Altfor ofte, uavhengig av hvor det måtte være, enten det var på jobb, på skolen eller på fritiden overhørte jeg personlige samtaler som dreide seg om mobbing. Situasjonen hadde ikke blitt noe bedre siden jeg selv var et barn, heller tvert imot. Mobbingen var reell og lite tydet på at lokale skoler og de overordnede gjorde noe i praksis for å forbedre situasjonen. Det var da jeg skjønte at kampen om mobbing skulle bli min evige hjertesak.

 

Jeg bestemte meg for å dra ut på en reise for å få et bedre innblikk i skolesystemet og hvilke tiltak som aktivt brukes i kampen mot mobbing. Formålet med reisen var rett og slett å kartlegge hvordan disse tiltakene fungerte i praksis på skolene. Første stopp på reisen var en lokal ungdomsskole. Jeg var like interessert i å høre ungdommenes mening så vel som de overordnedes. Det er barna og ungdommene selv som lever i dette hver dag, og det er nødvendig å belyse både elevenes og skoleledelsen oppfattelse av saken. Jeg intervjuet “Ali” og “Josefine” som begge gikk i niende klasse.

 

Det var ingen tvil om at de hadde mye på hjertet, med et kritisk blikk til satsning på mobbing i skolesystemet; “I klassen snakkes det om generelle regler. For eksempel at man ikke skal bruke vold og at man skal være snille mot hverandre, men ikke noe spesifikt om mobbing’’, sier Ali. Riktignok er de essensielle reglene også viktige, men det er synd at mobbing og voldsbruk ikke har blitt en naturlig del av diskusjonen i skolehverdagen. Ali fortsetter: “Jeg skulle ønske at vi kunne ha mer om mobbing, som en del av skoletimene. Temaer som fellesskap og samarbeid er viktig, og det føler jeg vi har lite om.” Når det gjaldt Josefine, så var hun også enig i at mobbing bør bli en mer omfattende del av skoledagen. “Skolen fokuserer så mye på det helsemessige – at vi må ha god helse og spise sunn mat, men lite om mobbing og det psykiske”. Hun forteller imidlertid om den vanskelige tiden på barneskolen: “Kontaktlæreren skyldte alltid på meg, og mente at jeg ikke var flink til å sosialisere meg. Jeg hadde ingen å dele følelser og tanker med, det var nesten som om læreren også var imot meg.” Det var skremmende å se at hennes situasjon hadde vært likedan som min. Det var vi som ofre for mobbingen som ble fortalt at vi hadde problemer. “Jeg tror at ting hadde vært mye enklere på skolen om man kunne minne klassen og elevene på hvor farlig og vondt mobbing er. En spørreundersøkelse er ikke nok” avslutter Josefine.

 

 

Det var åpenbart at elevene ønsket mer fokus på mobbing, og som ordningen var nå var det altfor lite satsning fra skolens side. ”Vi burde ha miljøarbeidere tilgjengelig hele tiden på nett, hvor man kan chatte og snakke med dem hvis man har noe på hjertet. Det er ofte på kveldene at man tenker mye og har mange rare følelser, men hvis man snakker med noen som kan hjelpe tror jeg det hadde hjulpet”, sier Ali engasjerende. Det er ingen tvil om at et slikt tiltak hadde vært betydelig og nødvendig. Teknologi, særlig mobilen, er noe dagens ungdommer alltid har med seg. Å omforme dette til et verktøy for de utsatte hadde vært betydningsfullt. “Jeg tror det også er viktig å ha samarbeid med foreldre. Det hadde vært veldig kult om vi kunne hatt temakvelder på skolen med foreldre og barna. Vi må få med foreldrene på reisen”, avslutter Ali. Samtidig ligger mye av grunnlaget for et forbedringspotensiale i skolesystemet å sette fokus på riktig sted. Eksempelvis, slik som Josefine påpekte, så er det altfor lite om psykisk helse i skolehverdagen. Å forbedre dette krever ikke annet enn å ha en mer gjennomtenkt skolehverdag. Det kan være noe så lite som å sette av en del i timen til å se aktuelle videoer, for så å diskutere i klassene og ha workshops og gruppearbeid knyttet til temaet, eller å ha tverfaglige prosjekter på skolen.

 

Det var tydelig at samarbeid mellom elevene og de overordnede var for tynt. Det som eksisterte gjennom forskrifter og lover var ikke like godt praktisert innad i skolesystemet. Elevene savnet en tryggere hverdag, med mer fokus på psykisk helse, et bedre arbeidsmiljø og forebygging av mobbing. Jeg ville ikke gi meg her, så neste del av min reisen vil derfor innebære å granske politikere og ledelsen i skolesystemet.

Denne saken fortsetter i “En uhørt realitet 2.0” som du kan finne her.

 

 

VIBRO MAG har det redaksjonelle ansvaret for sakenes presseetiske grunnlag, men meningene som uttrykkes er knyttet til produsentens/ journalistens egne oppfatninger og opplevelser. Vi ønsker å være en plattform for alle som ønsker å uttrykke seg, og står derfor ikke nødvendigvis bak alle utsagn.

Sara Barzinje

JOURNALIST

Jobber på Deichmanske Bibliotek, samtidig er jeg en ildsjel innenfor skriving. Driver også mye med arbeid knyttet til det å løfte opp ungdommer i Bydel Gamle Oslo. Formålet med å være en del av VIBRO som journalist, er først og fremst for å kunne utvikle meg selv i skrivingen, samt sette ord på dagsaktuelle temaer jeg synes er belysende!

19 år, saradbb98@gmail.com

Relaterte saker

se alle