Følg Vibro

WHATS UP SOCIETY?

DEN SAKTE DØDEN

h
Foto av Tristan Troy Rasay

 

Det fine livet, fulgt med smil av håp og planlegging av fremtiden. Det fine livet som plutselig stopper, på grunn av et skudd. Et skudd som  blir en stor overgang i folks hjerter, og ansiktet svartner mens ignoransen tar over. En av de styggeste måtene av tortur som overhode kan tenkes seg.

Det er to valgmuligheter, begge er like ille, skal jeg bli igjen eller skal jeg flykte? Jeg må velge den minst vonde av dem. Dessverre så må jeg flykte for å beskytte meg selv og familien. Jeg flykter for å skaffe meg en trygg og fin fremtid i et land som er vanskelig å nå. Jeg reiser alene etter å ha tatt et grusomt farvel med mine kjære, uvitende om vår femtid sammen.

 

Jeg krysser gjennom den harde naturen frem til grensen, gjennom politigrensen, smuglere og haier som står i veien. Jeg går natt og dag i sult, tørst og trøtthet for å oppfylle drømmen om en trygg fremtid. Jeg ankommer endelig landet som google sier er et imøtekommende land, som respekterer menneskerettigheter. Etter all den informasjonen blir jeg overrasket over hvor usant dette er. Og  at dette kanskje er den største løgnen i mitt liv.

 

Etter å ha søkt om oppholdstillatelse;

Får jeg ikke oppfylt drømmen min

Jeg får ikke studert

Jeg får ikke jobbe

Jeg får ikke sett kjærligheten min eller mine kjære

Jeg får ikke reise ut av landet en gang.

Jeg får kun ett ord, IKKE IKKE IKKE.

 

Jeg har ikke oppholdstillatelse fordi de mener at papirene mine ikke er i orden. Men hvordan skal jeg få tak i de når alt er i ruiner? Hvorfor komplisere noe som allerede er vanskelig nok? Kanskje jeg skal unnskylde for at jeg trodde at jeg har en mulighet her, for meg og familien min.

 

Etter at jeg har fått alt godkjent, så føler jeg meg allikevel tom, og fremtiden min og drømmene mine har blitt begravd av UDI. Kan en person som har opplevd en slik sakte død gjenopplives?

Jeg er en flyktning som ikke forventer noe sympati. Jeg vil kun unnslippe denne sakte døden. Jeg vil bygge en fremtid og fullføre drømmene mine, siden jeg tror at denne er en rettferdig og barmhjertig en.

 

 

VIBRO MAG har det redaksjonelle ansvaret for sakenes presseetiske grunnlag, men meningene som uttrykkes er knyttet til produsentens/ journalistens egne oppfatninger og opplevelser. Vi ønsker å være en plattform for alle som ønsker å uttrykke seg, og står derfor ikke nødvendigvis bak alle utsagn.

Kinan Al-Atassi

JOURNALIST I ASYLPROSJEKTET

Jeg heter Kinan Al-Atassi og jeg er en syrer fra byen Homs.
Jeg er utdannet som sveis inspektør, og jeg er en ung flyktning som venter på min sjanse til å bygge fremtiden og bidra til å bygge landet som jeg fikk muligheten til å bo i.
Jeg vil takke VIBRO magasinet  for muligheten til å skrive om tankene mine og takke leserne og takk alle som har hjulpet meg med dette arbeidet.

29 år, atassikinan@gmail.com

Relaterte saker

se alle