Følg Vibro

WHATS UP SOCIETY?

Å BLI ET TERRORMÅL

 

Det er mange ting England er mye flinkere enn oss på, de er blant annet mye flinkere enn oss på å takle motgang. Det ligger faktisk mye i det ene bildet som florerte dagen etter terrorangrepet, hvor en brite løper vekk fra terroristene med en øl i hånden; eller han andre fulle briten som prøvde å slå terroristene med en stol. Det sier veldig mye om britene og hva de prioriterer.

Personlig er jeg veldig redd for veldig mye. Jeg er redd for tog, flyplasser, fly, folkemengder, togstasjoner og motorveier, bare for å nevne noe. Men de siste par årene har jeg også utviklet en helt ekstrem frykt for terror. Jeg tror det er en sammenheng mellom da jeg begynte å sjekke VG daglig og da jeg ble redd for å gå ut døra. Jeg var redd for å ta bussen, sluttet å ta t-banen, ungikk Oslo City, fikk panikk hvis toget kjørte gjennom tuneller, og kom til og med til det punktet hvor jeg ba vennene mine løpe og gjemme seg fordi jeg var helt sikker på at vi var i ferd med å bli skutt.

 

Livet dreide seg om terror

Så drømte jeg om terror, hver eneste natt i flere måneder. Og det til tross for at jeg alltid har hatt et ganske avslappet forhold til terror, det har vært fælt, det har vært trist, men det har aldri gått inn på meg eller hatt noe med meg å gjøre. 22. Juli gikk ikke inn på meg en gang, jeg husker dagen klokkeklart og ukene etter og hvor sur jeg var fordi alle tv-kanalene kun viste nyheter og jeg var lei av nyheter. Jeg husker skolestart det året og hvor tungt alle andre tok det, mens det for meg var super lett å distansere meg fra terrorhandlingen. Den hadde jo ingenting med meg å gjøre. Livet mitt hadde ikke endret seg.

Men fire år etter 22. Juli skulle livet mitt plutselig kun dreie seg om terror. Jeg brydde meg ikke om noe annet enn terror. Hver eneste gang jeg dro på jobb på Ullevål Stadion ventet jeg på smellet, på bomben, på døden, og ble like overrasket hver gang jeg ikke døde i et terrorangrep. Hodet mitt var bare terror. Terror var overalt, selv om det i historisk perspektiv aldri har vært så lite terrorhandlinger i vesten som det er nå, så var det overalt. Det visste jeg. Fordi jeg leste VG hver morgen da jeg våknet, og så sjekket jeg Dagbladet, Aftenposten, The Guardian, BBC News og CNN. Så sjekket jeg emnetagger på Twitter, så sto jeg opp og spiste frokost. Hver eneste dag. Og de skuffet meg aldri, på et tidspunkt er jeg ganske sikker på at jeg visste mer om IS enn det IS gjorde.  

 

 

Det er kanskje dumt å skylde på mediene, men terror var ikke noe jeg brydde meg om før VG sørget for at jeg skulle bry meg om det. For selv etter 22. Juli visste jeg ikke hva terror var, det var det VG som fortalte meg. Og de minte meg på det hver eneste dag, flere ganger daglig.

Så flyttet jeg til England for litt over to år siden, fortsatt et nervevrak av et selvutnevnt terrormål, men nå i et helt annet land. Jeg fortsatte nyhetsrekka mi hver eneste dag. Ventet. La planer for hva jeg skulle når det skjedde hjemme i Oslo, hvem jeg skulle ringe først, fordi det kom jo til å skje. Det fortalte VG meg.

 

Medias påvirkning

Sakte men sikkert dabber terrorfrykten av, ingen rundt meg bryr seg om terror lengre, og jeg sjekker The Guardian mer enn jeg sjekker VG og da er jeg plutselig ikke et terrormål lengre. Men så skjer det noe i år, en bil kjører inn i en folkemengde ved London Bridge, en venninne av meg var i området ti minutter før det skjedde, og jeg kjenner den velkjente trangen til å la VG gi meg timesoppdateringer på hva som skjer i hovedstaden min. Men så leser jeg The Guardian først, og ser den ene saken de har valgt å skrive om angrepet, før jeg sjekker VG. Hele åtte saker hadde VG på sin forside om samme angrepet, intervjuer av vitner, generelle oppdateringer, hva det betyr for Norge, hva som har skjedd, hvem terroristene var, hvilken tilknytning terroristene har til IS… Og så innser jeg hvorfor britene ikke diskuterer terror like ofte som vi gjør hjemme. De bryr seg ikke. Mens her hjemme er vi oppslukt av det.

Norge er et perfekt terrormål, fordi mediene våre har programmert oss til å tro at terror er mye viktigere enn det er, at det er mye større sjanse for at hver og enkelt av oss skal bli påvirket av terror enn det det egentlig er, og at vi må gå rundt og være på konstant vakt for terror. Mens England, England er et helt sinnssykt dårlig terrormål, London fortsatte som normalt kun minutter etter angrepet og landets største avis skrev kun en sak om angrepet som skjedde i deres hovedstad.

 

 

VIBRO MAG har det redaksjonelle ansvaret for sakenes presseetiske grunnlag, men meningene som uttrykkes er knyttet til produsentens/ journalistens egne oppfatninger og opplevelser. Vi ønsker å være en plattform for alle som ønsker å uttrykke seg, og står derfor ikke nødvendigvis bak alle utsagn.

Connie Adéle

GLOBAL JOURNALIST

Bor for øyeblikket i Chester, England hvor jeg går sisteåret på en kombinert bachelor i Historie og Kreativ Skriving. På videregående gikk jeg medialinjen og fordypet meg i journalistikk, og har funnet ut at det er noe jeg virkelig liker å drive med. Temaer som virkelig engasjerer meg er blant annet verdensbildet akkurat nå i forhold til rasisme, forskjeller i samfunnet og fordommer, men jeg er også veldig glad i musikk og liker alt fra Kanye West til The Beatles.

21 år, connieadele96@gmail.com

Relaterte saker

se alle