0%

Byen En novelle av Maria A. T. Berglyd

1

Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg vet ikke hvorfor det plutselig ble sånn. Jeg vet bare at det ble veldig virkelig for meg.

En morgen våknet jeg opp og følte noe helt annet. Noe som gjorde skikkelig vondt dypt ned i sjelen. Jeg klarte ikke å sette ord på det, jeg klarte ikke å plassere tankene.

Jeg forestiller meg at jeg står i et helt hvitt rom. Jeg er den eneste kontrasten. Uten forvarsel begynner en storm av maling. Jeg ber de som kaster malingen om å slutte. Veggene er ikke lenger hvite. De er brune, nesten sorte.

Alle menneskene på vei til skolen i dag unngikk å møte blikket mitt. Hvorfor det? Kanskje det var jeg som unngikk å møte deres?

Jeg får en bøtte med hvit maling. Jeg får en liten pensel. Den penselen er ment for porselenskunst ingen vegg. Jeg dypper penselen ned i den tjukke, kjølige malingen og begynner å male veggene. Den hvite malingen trekker seg inn i veggen.

Rett før jeg åpnet øynene i dag, allerede fra da jeg kjente madrassen mot den svette, sviende huden min, ble jeg i løpet av sekunder oppmerksom på virkeligheten igjen. Min virkelighet. Virkeligheten min består nemlig kun av sorte, våte blekkflekker på arket. Blekkflekkene har spredd seg ut over akkurat der svarene står. Jeg vet ikke hva det er svar på, jeg vet bare at det er veldig viktig.

Følelsen er like vond å våkne opp til hver dag, og noen dager er det nesten så uvirkelig vondt at jeg bare har lyst til å forsvinne helt. Bare sove videre, helt til det går over.

De bygger nye hus i byen min. De plasserer høye heisekraner og kjører bråkete biler. Sakte tar husene form. De er store, moderne og skremmende.

Tenk at dette huset plutselig skal stå midt i byen min. Det kommer en ny hvit flekk på veggen min. Når malingflekken tørker kommer den til å skille seg ut. Jeg blir nødt til å male over.

Det føles rart å vite at jeg kjenner denne bygningen bedre enn de husene som alltid har vært her. Hver dag sykler seg forbi det. Hver dag vokser det litt.

Hvorfor føler jeg meg så borte? Hvorfor er jeg ikke rett her hvor jeg sitter nå? Hvorfor er jeg et annet sted?

Det er to jenter i bakgården min. Jeg kan se dem gjennom vindusrutene. De løper mot trappen, derfra kan man se hele byen. I stedet for å unne utsikten et blikk, trekker de fram telefonene og ved hjelp av noen myke slag mot fingertuppen har de fanget øyeblikket for evig tid; men kun det de ser, ikke hva de kunne ha følt.

Det er kun én ting som får meg til å føle en slik herlighet som jeg føler nå. Det er å se skyene, som om de er blitt kastet utover, mot det lyseblå lerretet.  Det er å se solen smyge sin vakre skapning nedover, bak fjellene. Det jeg ser er en by i en dal. Den er i hvert fall det for meg.

Fuglene flyr høyt der oppe under den lyseblå himmelen. Det er nesten så jeg kan føle gleden da vinden tar godt tak under vingene deres, og de allikevel svever stødig gjennom luften. Jeg er som jeg er.  Tanker fylt av undring fyller meg. Hvorfor er ikke jeg en fugl?

Byen virker så stor, men jo nærmer jeg kommer den desto mindre virker den.

I natt kan jeg til og med seg stjernene som henger ned fra den tunge, blå himmelen.

Om natten kan det virke som byen er det største og mektigste, men når solen er på vei opp eller ned bak fjellene, fra eller til himmelen over byen min, er det som om husene bøyer seg i ren respekt for seg selv og det skarpe, røde lyset.

Fuglene og alt som var her før oss har sitt momentum. Sitt herlige momentum. Og jeg, som på min ferd kun har opplevd rundt femtusenfirehundreogsyttifem soloppganger og kun femtusenfirehundreogsyttifire solnedganger, har fått et svar. Det er langt i fra et svar som dekker alle spørsmål. Det er et svar som forteller meg om en ferd jeg skal ut på  akkurat som den jeg er og som den jeg en gang vil bli.

Jeg pleide å syntes at byen var stor. I den aller mørkeste natten, da jeg ikke fikk sove, hadde jeg stått opp av den varme sengen. Jeg hadde verken blitt kald eller følt meg trøtt, men derimot blitt fylt med en behagelig varme i hele kroppen. Jeg hadde gått ut på stuegulvet med det varme teppet osende under de såre føttene mine. Bak vinduskarmene hadde byen aldri sovnet. Lyset fra de ellers sorte tomrommene ble til verdens fineste stjernehimmel og den møtte meg med sine tusenvis av stjerner.

Jeg pleide å syntes at byen var stor. Skyskraperne de hadde bygd nede ved vannet hadde virket så uendelig langt borte. Radisson-hotell og de kvadratiske røde blokkene borte på Enerhaugen hadde alltid vært knyttepunktet til bybildet mitt, med ukjent opphav. Vel, ikke nå lenger. De stedene som til i år hadde virket så uendelig langt borte, var ikke lenger så ukjente.

Byen som møter meg når jeg, en gang inni mellom, velger å stå opp på brennende føttene og ta en pause i nattesøvnen, er liten nok til å klemme rundt. Den er ett med det jeg føler inni meg. Den er ikke lenger noe jeg føler en mystisk og drømmende trang etter, å en gang, - langt inni i min fremtid - å få se.

Jeg pleide å syntes byen var stor. Ikke nå lenger.

Foto: Frida Norderhaug

Foto: Frida Norderhaug